Om menns seksualitet og lyst

Også menn kommer til sexologen med manglende lyst. Og som parterapeut erfarer jeg at mannens manglende lyst til sex ikke sjelden er en del av parets problem.

Dette er, forståelig nok, for de fleste menn en belastning for selvbilde og selvtillit.

En alminnelig oppfatning er at menns seksualitet, i motsetning til kvinners, er "enkel": Enten har han lyst eller så har han det ikke. 

Under min sexologi utdanning ble vi vist et bilde av to apparater: Et med én enkelt knapp og et med mange knapper i mange forskjellige former og størrelser. Meningen var å illustrere forskjellen på menns og kvinners seksualitet: Den første er enkel og liketil, den andre komplisert og dermed vanskeligere å forstå. Min erfaring som sexolog er mer sammensatt. 

Nyere forskning på kvinners seksualitet peker på betydningen av relasjonens karakter, kontekst og balansen i forholdet. Samtidig har menns seksualitet blitt fremstilt som ganske enkel og endimensjonal. 

Det finnes en alminnelig definisjon av menns seksualitet som en biologisk drift som alltid er klar, ukomplisert og alltid på utkikk etter noe nytt. Dette er et alt for unyansert bilde av menns seksualitet og dermed også det bilde av den maskuline mann som synes gjeldende i mange sammenhenger:

Den maskuline identitet som en som alltid er "calm, cool and collected" og som gjennom sin maskulinitet og selvtillit gjør kvinner gale av begjær er en myte uten særlig rot i virkeligheten. 

Menns seksualitet er også sårbar for den situasjon og psykiske tilstand han er i. Sex, kjønn og identitet er nært forbundet med de opplevelser mannen har med seg fra sitt eget liv, og hvilke uuttalte krav og forventinger som finnes i kulturen han er en del av.

Å føle seg deprimert, usikker, skamfull eller ensom påvirker lysten. Menn er opptatt av om de er for tynne, for tykke, for kort, lang, for fattig mm. Stress, arbeidssituasjon, livserfaringer og mye annet påvirker evnen til å bli opphisset og føle lyst og menn påvirkes like mye som kvinner av de mange emosjoner som er tilstede når paret er sammen.  

Sex har tradisjonelt vært det "språk" hvor mannen får adgang til følelser som ikke har vært kulturelt anerkjent og oppmuntret som maskuline, kunne vise sårbarhet og behov for ømhet og omsorg. Gjennom kroppen og seksualiteten kan menn få dekket slike behov.  Sex blir dermed inngangen til deres emosjonelle rom.

Kvinners seksualitet har historisk vært kulturelt underkjent, mens kvinners emosjonelle liv har vært allment akseptert og godtatt. Kan det tenkes at ved å beskrive kvinners emosjonelle behov så har deres fysiske lyst til sex fått et kulturelt akseptert uttrykk?

Og kan det også være slik at seksualiteten historisk har vært menns eneste aksepterte måte å uttrykke emosjoner på, og at når mannen mangler lyst til sex innebærer det at han mister en viktig kanal for å uttrykke sine intime følelser?

Så det er kanskje ikke så enkelt som at  " Menn bruker kjærlighet for å få sex, og kvinner bruker sex for å få kjærlighet". Knappene på apparatet som skal tenne vårt begjær og lyst til den andre er nok likere enn det vi ble fortalt som vordende sexologer.

Kanskje er myten om at kvinner er fra Venus og menn fra Mars bare en myte - både når det gjelder emosjonell nærhet og behovet for god sex er vi mere like enn forskjellige. Dermed åpner det seg en mulighet for at paret kan oppleve samhørighet både emosjonelt og fysisk.