Mange barn og voksne lever i sammenbrakte familier.
Den nye familie kan ha mange ulike sammensetninger, men de møter ofte de samme utfordringene og som det er nyttig å kjenne til og forstå.
Når par som lever i familie nummer to, som jeg kaller det, kommer i parterapi og strever med relasjonen, er det ikke sjelden at det er den nye familesituasjonen som skaper konflikter.
Hva gjør familie nummer to annerledes?
Familie nummer to kan dannes som følge av skilsmisse eller tidligere ektefelles død, men jeg tar utgangspunkt i familier hvor den ene eller begge har barn fra tidligere som skal leve sammen i familie nummer to.
Tilknytning.
Tilknytning er den eksistensielle neuro-psykologiske kraft som binder mennesker sammen. Foreldre skaper en sikkert tilknytning ved å respondere på barnet så det «føler seg følt» : «Jeg forstår deg og vet hva du trenger». Sikker tilknytning fører til at barnet blir i stand til å lære sine følelser å kjenne og regulere dem, i første omgang ved hjelp av den voksnes imøtekommende responser. Foreldrene er barnets trygge base som de kan utforske verden fra, og de skal være en sikker havn å søke til når verden ellers oppleves utrygg.
Som voksne vil barn med slike erfaringer vite hvordan de kan vende seg til andre voksne når de føler seg trist, forvirret, redd, skuffet eller såret. I et parforhold er de også i stand til å la den andre føle seg sett og forstått.
Den første familien har tid, ofte også før barna kommer, til å bygge opp relasjonens fundament og skape en trygg tilknytning i parrelasjonen. Og selv om ankomsten av barn krever en større omstiling, har foreldrene god tid til å bli kjent med barna og gi dem mulighet til å utvikle en sikker tilknytning til begge foreldrene.
I familien nummer to er alle relasjoner nye. For mange, både barn og voksne ,ligger opplevelser av tap og skilsmisse i nær fortid. Mange har opplevd stor sorg og sinne i forbindelse med skilsmissen. Forskning viser imidlertid at barn opplever etableringen av en ny familie som mer stressende og krevende enn de opplevde skilsmissen til foreldrene.
Den nye familien har ofte ikke hatt like god tid til å bygge en trygg tilknytning mellom de to i paret eller til partnerens tidligere barn. Barna har nære bånd til den ene, men ikke den andre i den nye familien. men i tillegg har de sterke emosjonelle bånd til den andre forelderen.
Det felles fundament.
Denne første familie utvikler etterhvert et mangfold av vaner, verdier, mønster og atferd. De deler en felles historie, har inneforståtte koder for atferd og intensjoner som binder dem sammen i et tett fellesskap. Dette kommer til uttrykk både verbalt og non-verbalt.En ny partner i familie nummer to vil ikke ha umiddelbar tilgang til disse “kodene” som er utviklet gjennom samspill over lang tid og som kan være usynlige for medlemmene av den første familien.
Familie nummer to må skape sitt eget fundament, sin egen «arkitektur» for hvordan de gjør ting, men forandring må skje langsomt og ta tid så alle opplever at de kan integrere de nye forandringer. Dersom man forstår og er oppmerksom på hvilke utfordringer som møter den nye familien og forholder bevisst seg til dem, er det gode muligheter for at både barn og voksne etterhvert vil trives og utvikle seg i den nye familien.
Hvilke utfordringer møter den nye familien?
Den mest alminnelige og grunnleggende utfordring for familie nummer to kaller jeg for innside- og utside- utfordringen. Den nye families struktur setter foreldre og bonusforeldre i en polarisert posisjon.Parets relasjon begynner på ny og utestet grunn, med barn allerede «om bord». Den trygge tilknytning og den felles referanserammen finnes mellom barnet og dets foreldre, ikke med den nye voksne i relasjonen.
Barnet foretrekke å henvende seg til den part i forholdet som er dets forelder. Dermed kan en del av de daglige interaksjoner skape en opplevelse av å være «utenfor» familien for den andre partneren. Ofte skifter de voksne i familien på å være på innsiden og utsiden, men noen ganger overdøver smerten ved utelukkelse den empati man kan ha for den andres barn og ens partner.
I mange nye familier opplever den ene å være mest fastlåst i en utside – posisjon, noen ganger fordi ens egne barn er lite i hjemmet, har flyttet ut eller av andre grunner ikke ses så ofte. Har man tidligere erfaringer med avvisning og utelukkelse, kan det være med til å eskalere opplevelsen av utenforskap og isolasjon
Situasjonen er vanskelig for begge parter. Den som befinner seg på innsiden kan føle seg trukket mellom ens partners behov for kjærlighet og bekreftelse og ens barns behov for omsorg og oppmerksomhet.
Det er lett å gjøre feilen å forsøke å få hele familien til å være så mye sammen som mulig, for dermed å unngå at noen opplever seg utenfor. Men barna trenger tid alene med sine foreldre, og for mye streben etter én felles familie, kan eskalere opplevelsen av ensomhet og isolasjon. Noen par prøver å prioritere forholdet til partner fremfor barna,. Man hadde tidligere en oppfattelse av at bare det nye paret elsket hverandre høyt nok og viste det til barna, så ville dette «smitte» over på alle i den nye familien. Men denne strategi kan få store konsekvenser for barnas trivsel og utvikling.Intensiteten i følelsene denne polaritet skaper kan være voldsom, og bla. medfører opplevelse av skam : «Hvem er jeg som «krever» min partners oppmerksomhet og kanskje er sjalu på dennes barn». Samtidig kan den på innsiden føles seg trukket i alle retninger på én og samme tid.
Gode strategier for å forbedre familiens fungering og trivsel er å forholde seg til at alle medlemmer av den nye familien har sitt helt unike perspektiv på situasjonen. Det er smertefullt både å være den som befinner seg på innsiden og for den på utsiden, begge savner sin kjærestes nærvær og oppmerksomhet. Det er viktig å normalisere situasjonen. Polariseringen som så lett skjer handler ikke om manglende kjærlighet og omsorg.
· Sørg for å skape både en-til-en tid med egne barn og alenetid med din partner.
· Tenk på å skifte fokus, hvem trenger meg mest nå og hvordan, i stedet for å «blande» familien og tenke at alle skal gjøre alt, samtidig. Tenk ut aktiviteter som gjør at partene skifter mellom å være på innsiden og på utsiden.
· Gi barna og den nye voksne tid og mulighet til å bli kjent ved å gjøre ting sammen som er med på å skape en emosjonell tilknytning og ny felles grunn. Forskning viser at den viktigste faktor for at den nye familie skal lykkes, er en gode relasjon mellom barna og den nye voksne i familien.
· Ta deg litt fri som «bonusforeldre». Det kan være slitsomt å være den som står på utsiden av relasjonene. Gi deg tid til venner og aktiviteter du liker.
Etter som tiden går lykkes mange par med å skape en familie nummer to hvor alle føler seg hjemme og er trygge. Er man oppmerksom på disse dynamikkene fra starten av, unngår paret å skape relasjons sår som senere er vanskeligere å hele.
«Surviving and Thriving in Stepfamiliy Relationships – What Works and What Doesn´t»,
Av Patricia L. Papernow, 2013, Routledge