Familie nummer to - en annerledes familie, også for barna.

To forelskede, voksne mennesker som lengter etter å bli kjent med hverandre og leve tett sammen. De er klare til å ta fatt på livet i en ny familie. Samtidig er de ofte også foreldre og de voksnes iver kan lett komme i konflikt med barnas behov og ønsker. Mange par i familie nummer to søker hjelp fordi de har havnet i smertefulle konflikter som handler om barna.

Det er nødvendig for den nye familien å finne gode løsninger for både barn og voksne dersom alle skal trives og utvikle seg godt. Kvaliteten på den nye partners relasjon til ens barn fra tidligere forhold, er den viktigste indikatoren på om det nye forholdet vil lykkes eller ikke.

 For de fleste barn innebærer etablering og livet i familie nummer to omfattende og til tider dramatiske forandringer, særlig dersom forandringene skjer for raskt.Forskning viser at mange barn opplever overgangen til den nye familiekonstellasjonen som mere stressende enn selve skilsmissen. De trenger tid til å tilpasse seg det nye livet.

Det nye pars lykke kan oppleves som et tap for barna. 

De voksne kan oppleve forelskelsen som nærmest altoppslukende.  Studier viser at mange opplever en enda større følelse av lykke, fyllestgjørelse og mening når par gifter seg for andre gang, i forhold til det første forholdet.

Det er som regel helt annerledes for barna. Den nye intense og nære relasjonen mellom de voksne kan oppleves som eksistensielt truende. Mange barn er usikre etter en skilsmisse, og trenger opplevelsen av trygg forankring i en overskuelig verden. Tenk deg at den personen du er avhengig av for å føle kjærlighet, trygghet og oppmerksomhet, snur seg mot en annen og for deg, fremmed, person.

Manglende tid og oppmerksomhet fra foreldre i denne overgangsperioden kan ha alvorlige konsekvenser for barna. Foreldre-barn relasjonen er særlig sårbar i starten av det nye forholdet. Det er en fare for at det kan blir mer avstand, konflikter og negativitet akkurat mens barna trenger sine foreldre aller mest.

Barna strever med tap, lojalitetskonflikter og for mye forandring i livet. 

Barn trenger tid, oppmerksomhet og omsorg for å kunne lande trygt i den nye virkeligheten etter en skilsmisse. De trenger å bli møtt i følelser som sorg, sinne og savn.  

Når foreldrene til barna møter nye partnere føler mange barn seg forpliktet til å vise sin lojalitet overfor sin mor eller far. Dette lojalitetsbånd synes genetisk kodet.  Selv i familier med gode relasjoner på tvers av de nye familier, forteller barn at de opplever det som svik mot den andre forelderen dersom de liker mor eller fars nye partner. Ofte er barn ute av stand til å snakke om denne konflikten og trenger derfor de voksnes forståelse.    

Barn er forskjellig og det er mange faktorer som påvirker deres trivsel i den nye familien. Men det er alltid nødvendig å ta deres reaksjoner på alvor. Foreldre som møter barna sine med empati for deres følelser gjør overgangen til den nye livssituasjon tryggere, og barna vil ha lettere for å inngå naturlig i de nye relasjonene

Nye barn i familie nummer to.

Barn skal ofte forholde seg til større forandringer i den nye familien.  Et barn som alltid har vært storesøsken, har fått eldre søsken. Lever den ene foreldres barn mere i familien enn den andre, kan de barna som er der minst føle seg utenfor fellesskapet.   For noen barn er det godt å få nye søsken. For andre kan det være årsaken til mye stress.Og barn i samme familie kan ha svært ulik oppfatning av hvordan det er å leve i den.

En ny baby endrer også dynamikken i den nye familien. De fleste nye familier opplever et felles barn som et kjærkomment nytt familiemedlem. For noen er ankomsten av barnet det som limer den nye familien sammen, men for andre kan det skape større avstand.

Det er særlig sårbart i de tilfeller hvor den ene part ikke har barn fra før. Fødselen av ens eget biologiske barn kan gi en foreldrefølelse som føles kvalitativt annerledes enn relasjonen til ens partners barn. For disse barna kan relasjonen til det nye barnet oppfattes som mere helhjertet og altoppslukende enn den oppmerksomhet og kjærlighet de opplever. De kan få følelsen av å bli fortrengt. Det kan være godt å anerkjenne for seg selv at det er en annerledes følelse å føde eget barn, samtidig som alle barna i den nye familie trenger å oppleve seg like verdifulle og elsket.  

Gode løsninger.

Det forelskede par har ofte travelt med å starte et nytt, felles liv sammen. Men for å skape en velfungerende familie på sikt er det nødvendig å sørge for at alle er med i denne prosessen og at prosessen ikke forseres.  

Tidligere tenkte man at kjærligheten mellom de voksne ville få utfordringene til å løse seg av seg selv: Elsket paret hverandre, ville dette «smitte over» på barna. Nå vet vi at det motsatte kan skje: Er paret i familie nummer to svært tette og rundt hverandre alltid, fører det til at det blir vanskeligere for barna å tilpasse seg den nye familien. Har barna opplevd mange relasjonstap, er de ekstra utsatt.

Noen goder rådkan være:

·     Sørg for å skape regelmessige og vedvarende en-til-en tid med egne barn.

·     Hold de fysisk kjærlighetsytringer privat.

·     Gi steforeldre og barna mulighet for å bli kjent alene.

·     Hjelp barna med lojalitetskonflikter. Det er normalt for barn å kjenne på slike følelser.

·     Ved nye søsken er det viktig å være oppmerksom på om noen av barna opplever seg utenfor. Hjelp de nye søsken til å finne sammen og respekter deres behov for alenetid.

·     Møt barnas utfordringer med respekt. Vis nysgjerrighet og la barna oppleve at de kan fortelle om det som er vanskelig.

Å bli avvist, utskjelt eller ignorert som stemor eller -far kan være vanskelig. Empatisk støtte fra partner i slike situasjoner er viktig for å få opplevelsen av at paret er sammen om å skape den nye familien, og at partnerens rolle og betydning blir sett og respektert av den andre. 

“Surviving and Thriving in Stepfamily Relationships”

Patricia L.Papernow

Familie nummer to. Innside og utside utfordringen

Mange barn og voksne lever i sammenbrakte familier.

Den nye familie kan ha mange ulike sammensetninger, men de møter ofte de samme utfordringene og som det er nyttig å kjenne til og forstå.

Når par som lever i familie nummer to, som jeg kaller det, kommer i parterapi og strever med relasjonen, er det ikke sjelden at det er den nye familesituasjonen som skaper konflikter.

Hva gjør familie nummer to annerledes? 

Familie nummer to kan dannes som følge av skilsmisse eller tidligere ektefelles død, men jeg tar utgangspunkt i familier hvor den ene eller begge har barn fra tidligere som skal leve sammen i familie nummer to.

Tilknytning. 

Tilknytning er den eksistensielle neuro-psykologiske kraft som binder mennesker sammen. Foreldre skaper en sikkert tilknytning ved å respondere på barnet så det «føler seg følt» : «Jeg forstår deg og vet hva du trenger». Sikker tilknytning fører til at barnet blir i stand til å lære sine følelser å kjenne og regulere dem, i første omgang ved hjelp av den voksnes imøtekommende responser. Foreldrene er barnets trygge base som de kan utforske verden fra, og de skal være en sikker havn å søke til når verden ellers oppleves utrygg.

Som voksne vil barn med slike erfaringer vite hvordan de kan vende seg til andre voksne når de føler seg trist, forvirret, redd, skuffet eller såret. I et parforhold er de også i stand til å la den andre føle seg sett og forstått.

Den første familien har tid, ofte også før barna kommer, til å bygge opp relasjonens fundament og skape en trygg tilknytning i parrelasjonen. Og selv om ankomsten av barn krever en større omstiling, har foreldrene god tid til å bli kjent med barna og gi dem mulighet til å utvikle en sikker tilknytning til begge foreldrene.

I familien nummer to er alle relasjoner nye. For mange, både barn og voksne ,ligger opplevelser av tap og skilsmisse i nær fortid. Mange har opplevd stor sorg og sinne i forbindelse med skilsmissen. Forskning viser imidlertid at barn opplever etableringen av en ny familie som mer stressende og krevende enn de opplevde skilsmissen til foreldrene.

Den nye familien har ofte ikke hatt like god tid til å bygge en trygg tilknytning mellom de to i paret eller til partnerens tidligere barn. Barna har nære bånd til den ene, men ikke den andre i den nye familien. men i tillegg har de sterke emosjonelle bånd til den andre forelderen.

Det felles fundament.

Denne første familie utvikler etterhvert et mangfold av vaner, verdier, mønster og atferd. De deler en felles historie, har inneforståtte koder for atferd og intensjoner som binder dem sammen i et tett fellesskap. Dette kommer til uttrykk både verbalt og non-verbalt.En ny partner i familie nummer to vil ikke ha umiddelbar tilgang til disse “kodene” som er utviklet gjennom samspill over lang tid og som kan være usynlige for medlemmene av den første familien.

Familie nummer to må skape sitt eget fundament, sin egen «arkitektur» for hvordan de gjør ting, men forandring må skje langsomt og ta tid så alle opplever at de kan integrere de nye forandringer. Dersom man forstår og er oppmerksom på hvilke utfordringer som møter den nye familien og forholder bevisst seg til dem, er det gode muligheter for at både barn og voksne etterhvert vil trives og utvikle seg i den nye familien. 

Hvilke utfordringer møter den nye familien?

Den mest alminnelige og grunnleggende utfordring for familie nummer to kaller jeg for innside- og utside- utfordringen. Den nye families struktur setter foreldre og bonusforeldre i en polarisert posisjon.Parets relasjon begynner på ny og utestet grunn, med barn allerede «om bord». Den trygge tilknytning og den felles referanserammen finnes mellom barnet og dets foreldre, ikke med den nye voksne i relasjonen.

Barnet foretrekke å henvende seg til den part i forholdet som er dets forelder. Dermed kan en del av de daglige interaksjoner skape en opplevelse av å være «utenfor» familien for den andre partneren. Ofte skifter de voksne i familien på å være på innsiden og utsiden, men noen ganger overdøver smerten ved utelukkelse den empati man kan ha for den andres barn og ens partner.

I mange nye familier opplever den ene å være mest fastlåst i en utside – posisjon, noen ganger fordi ens egne barn er lite i hjemmet, har flyttet ut eller av andre grunner ikke ses så ofte. Har man tidligere erfaringer med avvisning og utelukkelse, kan det være med til å eskalere opplevelsen av utenforskap og isolasjon

Situasjonen er vanskelig for begge parter. Den som befinner seg på innsiden kan føle seg trukket mellom ens partners behov for kjærlighet og bekreftelse og ens barns behov for omsorg og oppmerksomhet.

Det er lett å gjøre feilen å forsøke å få hele familien til å være så mye sammen som mulig, for dermed å unngå at noen opplever seg utenfor. Men barna trenger tid alene med sine foreldre, og for mye streben etter én felles familie, kan eskalere opplevelsen av ensomhet og isolasjon. Noen par prøver å prioritere forholdet til partner fremfor barna,. Man hadde tidligere  en oppfattelse av  at bare det nye paret elsket hverandre høyt nok og viste det til barna, så ville dette «smitte» over på alle i den nye familien. Men denne strategi kan få store konsekvenser for barnas trivsel og utvikling.Intensiteten i følelsene denne polaritet skaper kan være voldsom, og bla. medfører opplevelse av skam : «Hvem er jeg som «krever» min partners oppmerksomhet og kanskje er sjalu på dennes barn». Samtidig kan den på innsiden føles seg trukket i alle retninger på én og samme tid. 

Gode strategier for å forbedre familiens fungering og trivsel er å forholde seg til at alle medlemmer av den nye familien har sitt helt unike perspektiv på situasjonen. Det er smertefullt både å være den som befinner seg  på innsiden og for den på utsiden, begge savner sin kjærestes nærvær og oppmerksomhet.  Det er viktig å normalisere situasjonen. Polariseringen som så lett skjer handler ikke om manglende kjærlighet og omsorg.

·     Sørg for å skape både en-til-en tid med egne barn og alenetid med din partner.

·     Tenk på å skifte fokus, hvem trenger meg mest nå og hvordan, i stedet for å «blande» familien og tenke at alle skal gjøre alt, samtidig. Tenk ut aktiviteter som gjør at partene skifter mellom å være på innsiden og på utsiden.

·     Gi barna og den nye voksne tid og mulighet til å bli kjent ved å gjøre ting sammen som er med på å skape en emosjonell tilknytning og ny felles grunn. Forskning viser at den viktigste faktor for at den nye familie skal lykkes, er en gode relasjon mellom barna og den nye voksne i familien.

·     Ta deg litt fri som «bonusforeldre». Det kan være slitsomt å være den som står på utsiden av relasjonene. Gi deg tid til venner og aktiviteter du liker. 

Etter som tiden går lykkes mange par med å skape en familie nummer to hvor alle føler seg hjemme og er trygge. Er man oppmerksom på disse dynamikkene fra starten av, unngår paret å skape relasjons sår som senere er vanskeligere å hele.

«Surviving and Thriving in Stepfamiliy Relationships – What Works and What Doesn´t»,

 Av Patricia L. Papernow, 2013, Routledge

Seksuelle fantasier - nærhet eller avstand i parforholdet?

SEKSUELLE FANTASIER – NÆRHET ELLER AVSTAND I PARFORHOLDE

For mange mennesker er seksuelle fantasier en viktig del av et spennende og lekende sexliv.

Å fantasere om sex i løpet av dagen, drømme seksuelle drømmer og ha seksuelle fantasier mens man onanerer eller har sex sammen med andre, er for mange helt naturlig.

De tema vi fantaserer om er ofte variasjoner og kombinasjoner av tolv grunntema, hvor noen av de mer alminnelige handler om :

-      å være sammen med flere en én sexpartner samtidig. 

-      Voyeurisme / ekshibisjonisme. F.eks. se på andre ha sex eller bli sett på av andre.

-      Sado – masochisme .  Alle avskygninger av dominans / underkastelse, 

-      Fetisjisme  - konkrete gjenstander, handlinger ellerideer blir tillagt seksuell tiltrekningskraft. 

-      Transvestisme eller fasinasjon av et annet kjønn når det ikke leves åpent.

Men det er forskjell på hvordan vi bruker seksuelle fantasier i vårt sexliv.

Noen fantasier handler om å være sammen med en annen enn den man faktisk er sammen med og man forsvinner inn i fantasier for å være i stand til å delta i en seksuell akt som man egentlig ikke ønsker eller som er blitt meningsløs.

Jeg anbefaler klienter å onanere og utforske seksuelle fantasier som en del av å bli bedre kjent med sin seksualitet og dermed utvide sitt seksuelle reportoar.

Sammen med partner kan det å dele seksuelle fantasier være både opphissende og givende for begge parter.  Fantasiene kan være med til å «kickstarte» lysten hos begge, trekke det seksuelle samværet ut i tid og dermed forsterke nytelsen samt å hjelpe en over terskelen til orgasme. Brukt slik blir fantasier en positiv del av parets seksualitet og bidrar til tillit, fortrolighet og åpenhet mellom de to.

Men bruk av seksuelle fantasier kan også medføre frakobling og fremmedgjøring mellom de to.

Når man opplever at den seksuelle lyst er borte, at relasjonen til partner er vanskelig eller at sexlivet kjennes meningsløst, kan fantasier brukes som en teknikk for å allikevel gjennomføre den seksuelle akten selv om man ikke har lyst eller opplever sterk motvilje. Men under slike betingelser vil det å forsvinne inn i sin egen fantasiverden også skape større avstand til den andre og ofte gi opphav til vanskelige følelser som skam, ensomhet og noen ganger forakt både for seg selv og den andre.

Å koble kroppen fri fra følelser og ignorer opplevelsen av egne grenser uten emosjonell kontakt med partner, blir vanskelig for begge dersom det blir mønstret for det seksuelle samvær.  Det er vondt også for ens partner å merke at den andre er fysisk tilstede, men ellers er fjern og frakoblet.

Dersom dette blir mønstret er det viktig å stoppe opp og få hjelp til å undersøke hva som ligger til grunn for at seksualiteten og relasjonen er kommet inn i et slikt mønster.  

Dersom frakobling fra partner under sex med fravær av emosjonelt innhold blir en teknikk man må bruke for å klare å ha sex er det et sterkt signal om at det er noe grunnleggende i relasjonen som bør bearbeides.

Råd for dem som forsvinner i fantasier under sex.

Mange terapeuter vil ha det til at  «seksualiteten sitter i hodet», eller at  « hodet er det største sexorgan». Jeg er ikke uten videre enig i det.

Seksualitet og nytelse er først og fremst en kroppslig opplevelse. Hvordan vi tenker om oss selv og den andre har selvfølgelig stor innflytelse på vår opplevelse av lyst og nytelse. Men først og fremst handler god sex og nærhet om å være tilstede i kroppen og nytelsen. Da kan vi kan da også oppleve et fysisk og mentalt fellesskap med vår partner. 

Når kropp og følelser er i kontakt med hverandre blir seksualiteten en fellesrom hvor vi sammen både kan hvile, lade opp og hente overskudd i hverdagen.

For å være tilstede i kroppen sammen med partner behøver man å føle seg trygge i relasjonen. Generelt anbefaler jeg å gjøre kroppslige øvelser daglig som gjør at man skaper og opprettholder kontakten med kroppen, f.eks. mindfulnesss - øvelser som øker kroppsbevisstheten. 

Dersom denne tryggheten er tilstede er det mange måter å arbeide med dette på. Èn kan være er å innlede det seksuelle møte med å ligge sammen i en omfavnelse. Bruk pusten til å komme tilstede i kroppen ved bare å legge merke til åndedrettet uten å presse det. 

Merk din egen kropp og den andres mot din. Kjærtegn hverandre, se hverandre inn i øynene, bruk tid på kontakten og merk samtidig det som skjer i din kropp. Om du holder på å forsvinne inn i fantasien når dere har sex, så rett oppmerksomheten mot din egen pust. Det er ikke mulig å være oppmerksom både på egen pust og å være i fantasien samtidig. På den måten blir åndedrettet «broen« inn i til den kroppslige tilstedeværelse.