Familie nummer to. Innside og utside - utfordringen. del 1

FAMILIE NUMMER TO. Innside og utside - utfordringen. 

Del 1

I dag er det mange barn og voksne som lever i sammenbrakte familier.

Den nye familie kan ha mange ulike sammensetninger, men felles for alle er de utfordringer som dukker opp i større eller mindre grad, og som det er viktig å forholde seg til.

Når par som lever i familie nummer to, som jeg kaller det, kommer i parterapi og sliter med relasjonen, er det ikke sjelden at det er den nye familesituasjon som skaper mange av konfliktene.

Hva gjør familie nummer to annerledes? 

Familie nummer to kan dannes på mange måter, ved skilsmisse, ektefelles død mv. Jeg tar utgangspunkt her i familier hvor den ene eller begge har barn fra tidligere som skal leve sammen i familie nummer to.

Tilknytning. 

Tilknytning er den eksistensielle neuro-psykologiske kraft som binder mennesker sammen.

Foreldre skaper en sikkert tilknytning ved å respondere på barnet så det «føler seg følt» : «Jeg forstår deg og vet hva du trenger». Sikker tilknytning fører til at barnet blir i stand til å lære sine følelser å kjenne og regulere dem, i første omgang ved hjelp av den voksnes imøtekommende responser. 

Foreldrene blir barnets trygge base som de kan utforske verden ut fra, og den sikre havn å søke til når opplevelser / følelser blir for overveldende.  

Som voksne vil disse barna kunne vende seg til andre voksne når de føler seg trist, forvirret, redd, skuffet og såret. I et parforhold er de i stand til å la den andre føle seg sett og forstått.

Den første familien har tiden, ofte også en tid før barna kommer, til å bygge opp relasjonens fundament og skape trygg tilknytning i parrelasjonen.

Og selv om ankomsten av barn krever en større livsomstiling, har foreldrene god tid til å bli kjent med barna, så de kan utvikle en sikker tilknytning til begge foreldrene.

I familien nummer to er alle relasjoner nye. For mange, både barn og voksne ,ligger opplevelser av seperasjon og skilsmisse i nær fortid. Mange har opplevd stor smerte, sorg, sinne i forbindelse med skilsmissen. Men forskning viser at barn som oftest opplever at etableringen av en ny familie er mere stressende og krevende enn selve skilsmisse mellom deres foreldre.

Den nye familien har hatt liten tid til å bygge en trygg tilknytning mellom seg som par og til den andres barn. Barna har nære bånd til den ene, men ikke den andre i familien, i tillegg til dype emosjonelle bånd til en utenfor familien, den andre foreldre dersom denne lever.

Det felles fundament.

Dette fundament beskriver, utover den emosjonelle tilknytning, hva familien har til felles. Som mønster og vaner, rytmen i hverdagen, hvordan vi gjør ting sammen.  

Denne første familie får etterhvert ofte et rikt mangfold av vaner, verdier, rytmer og atferd. De deler en felles historie, har inneforståtte koder for atferd og intensjoner som binder dem sammen i et tett fellesskap, som kommer til uttrykk både verbalt og nonverbalt.

En ny partner i familie nummer to vil ikke ha tilgang til denne samspillsformen som er utviklet over lang tid 

Alt dette skal skapes ut fra et helt annerledes utgangspunkt i familie nummer to:

Familien må skape sitt eget fundament, sin egen «arkitektur» for hvordan vi gjør ting, men forandring må skje langsomt, så alle opplever at de kan integrere de nye forandringer.

Er man oppmerksom på hvilke utfordringer par møter i den nye familien og forholder seg til dem, er det en stor sjanse for at både barn og voksne kan trives og utvikle seg i den nye familien. 

Hvilke utfordringer møter den?

Den mest alminnelige og grundleggende utfordring for familie nummer to kaller jeg her for innside og utside – utfordringen. 

Den nye families struktur setter foreldre og bonusforeldre i en polarisert posisjon.

Parets relasjon begynner på ny og utestet grunn, med barn allerede «om bord».

Den trygge tilknytning og den felles grunn finnes mellom barnet og denne foreldre, ikke med den nye voksne i relasjonen.

Barnet vil gjerne foretrekke å henvende seg til den part i forholdet som er dets foreldre.

Dermed kan en del av de daglige interaksjoner skape en opplevelse av å være «utenfor» familien. 

Ofte skifter de voksne i familien med å være på innsiden og utsiden, men ofte overdøver smerten ved utelukkelse den empati man kan ha for den andres barn og ens partner.

I mange nye familier opplever den ene å være mest fastlåst i en utside – posisjon, noen ganger fordi ens egne barn er lite i hjemmet, har flyttet ut eller av andre grunner ikke ses så ofte.

Har man tidligere erfaringer med avvisning og utelukkelse, kan det være med til å eskalere opplevelsen av utenforskap og isolasjon

Situasjonen er vanskelig for begge parter. Den som befinner seg på innsiden kan føle seg trukket mellom ens partners behov for kjærlighet og bekreftelse og ens barns behov for omsorg og oppmerksomhet.

Lette feil å gjøre er å strebe etter at hele familien er så mye sammen som mulig, for å unngå at noen opplever seg utenfor. Men barna trenger tid alene med deres foreldre, og for mye streben etter én felles familie, kan eskalere opplevelsen av ensomhet og isolasjon. Noen par prøver å prioritere forholdet til partner fremfor barna,. Man hadde tidligere  en oppfattelse av  at bare det nye paret elsket hverandre høyt nok og viste det til barna, så ville dette «smitte» over på alle i den nye familien. Men denne strategi kan få store konsekvenser for barnas trivsel og utvikling.

Intensiteten i følelsene denne polaritet skaber kan være voldsom, og bla. medfører opplevelsen av skam : «Hvem er jeg som «krever» min partners oppmerksomhet og kanskje er sjalu på dennes barn». Samtidig kan den på innsiden føles seg trukket i alle retninger på én og samme tid. 

Gode strategier for å forbedre familiens fungering og trivsel er å forholde seg til at alle medlemmer av den nye familien har sitt helt unike perspektiv på situasjonen. Det er smertefullt både å være den som befinner seg  på innsiden og for den på utsiden, begge savner sin kjærestes nærvær og oppmerksomhet.  Det er viktig å normalisere situasjonen. Polariseringen som så lett skjer handler ikke om manglende kjærlighet og omsorg.

·     Sørg for å skape en-til-en tid med egne barn. Og alenetid med ens partner, både til samtaler og til intimitet og sex.

·     Tenk på å skifte fokus, hvem trenger mest til meg nå og hvordan, i stedet for å «blande» familien og tenke at alle skal gjøre alt, samtidig. Tenk på aktiviteter som gjør at partene skifter mellom å være på innsiden og på utsiden.

·     Gi barna og den nye voksne tid og mulighet til å bli kjent ved å gjøre ting sammen som er med til å skape en emosjonell tilknytning og ny, felles grunn. Forskning viser at den viktigste faktor for at den nye familie skal lykkes, er den gode relasjon mellom barna og den nye voksne i familien.

·     Ta deg litt fri som «bonusforeldre». Det kan være oppslitende å være den som står på utsiden av relasjonene. Gi deg tid til venner og aktiviteter du liker. 

Som tiden går skaper mange par en familie nummer to hvor alle trives og føler seg hjemme og trygge. Er man oppmerksom på denne dynamikken fra starten, unngår paret å skape relasjonssår som senere trenger hjelp til å bli helet. 

Neste del handler om hvordan vi kan hjelpe barna i denne nye familien så de føler seg hjemme og trygge i deres nye livssituasjon.

 

 

«Surviving and Thriving in Stepfamiliy Relationships – 

What Works and What Doesn´t»,

 

Av Patricia L. Papernow, 2013, Routledge

 

 

SEKSUELLE FANTASIER - NÆRHET ELLER AVSTAND I PARFORHOLDET?

SEKSUELLE FANTASIER – NÆRHET ELLER AVSTAND I PARFORHOLDE

For mange mennesker er seksuelle fantasier en viktig del av et spennende og lekende sexliv.

Å fantasere om sex i løpet av dagen, drømme seksuelle drømmer og ha seksuelle fantasier mens man onanerer eller har sex sammen med andre, er for mange helt naturlig.

De tema vi fantaserer om er ofte variasjoner og kombinasjoner av tolv grunntema, hvor noen av de mer alminnelige handler om :

-      å være sammen med flere en én sexpartner samtidig. 

-      Voyeurisme / ekshibisjonisme. F.eks. se på andre ha sex eller bli sett på av andre.

-      Sado – masochisme .  Alle avskygninger av dominans / underkastelse, 

-      Fetisjisme  - konkrete gjenstander, handlinger ellerideer blir tillagt seksuell tiltrekningskraft. 

-      Transvestisme eller fasinasjon av et annet kjønn når det ikke leves åpent.

Men det er forskjell på hvordan vi bruker seksuelle fantasier i vårt sexliv.

Noen fantasier handler om å være sammen med en annen enn den man faktisk er sammen med og man forsvinner inn i fantasier for å være i stand til å delta i en seksuell akt som man egentlig ikke ønsker eller som er blitt meningsløs.

Jeg anbefaler klienter å onanere og utforske seksuelle fantasier som en del av å bli bedre kjent med sin seksualitet og dermed utvide sitt seksuelle reportoar.

Sammen med partner kan det å dele seksuelle fantasier være både opphissende og givende for begge parter.  Fantasiene kan være med til å «kickstarte» lysten hos begge, trekke det seksuelle samværet ut i tid og dermed forsterke nytelsen samt å hjelpe en over terskelen til orgasme. Brukt slik blir fantasier en positiv del av parets seksualitet og bidrar til tillit, fortrolighet og åpenhet mellom de to.

 

Men bruk av seksuelle fantasier kan også medføre frakobling og fremmedgjøring mellom de to.

Når man opplever at den seksuelle lyst er borte, at relasjonen til partner er vanskelig eller at sexlivet kjennes meningsløst, kan fantasier brukes som en teknikk for å allikevel gjennomføre den seksuelle akten selv om man ikke har lyst eller opplever sterk motvilje. Men under slike betingelser vil det å forsvinne inn i sin egen fantasiverden også skape større avstand til den andre og ofte gi opphav til vanskelige følelser som skam, ensomhet og noen ganger forakt både for seg selv og den andre.

Å koble kroppen fri fra følelser og ignorer opplevelsen av egne grenser uten emosjonell kontakt med partner, blir vanskelig for begge dersom det blir mønstret for det seksuelle samvær.  Det er vondt også for ens partner å merke at den andre er fysisk tilstede, men ellers er fjern og frakoblet.

Dersom dette blir mønstret er det viktig å stoppe opp og få hjelp til å undersøke hva som ligger til grunn for at seksualiteten og relasjonen er kommet inn i et slikt mønster.  

Dersom frakobling fra partner under sex med fravær av emosjonelt innhold blir en teknikk man må bruke for å klare å ha sex er det et sterkt signal om at det er noe grunnleggende i relasjonen som bør bearbeides.

Råd for dem som forsvinner i fantasier under sex.

Mange terapeuter vil ha det til at  «seksualiteten sitter i hodet», eller at  « hodet er det største sexorgan». Jeg er ikke uten videre enig i det.

Seksualitet og nytelse er først og fremst en kroppslig opplevelse. Hvordan vi tenker om oss selv og den andre har selvfølgelig stor innflytelse på vår opplevelse av lyst og nytelse. Men først og fremst handler god sex og nærhet om å være tilstede i kroppen og nytelsen. Da kan vi kan da også oppleve et fysisk og mentalt fellesskap med vår partner. 

Når kropp og følelser er i kontakt med hverandre blir seksualiteten en fellesrom hvor vi sammen både kan hvile, lade opp og hente overskudd i hverdagen.

For å være tilstede i kroppen sammen med partner behøver man å føle seg trygge i relasjonen. Generelt anbefaler jeg å gjøre kroppslige øvelser daglig som gjør at man skaper og opprettholder kontakten med kroppen, f.eks. mindfulnesss - øvelser som øker kroppsbevisstheten. 

Dersom denne tryggheten er tilstede er det mange måter å arbeide med dette på. Èn kan være er å innlede det seksuelle møte med å ligge sammen i en omfavnelse. Bruk pusten til å komme tilstede i kroppen ved bare å legge merke til åndedrettet uten å presse det. 

Merk din egen kropp og den andres mot din. Kjærtegn hverandre, se hverandre inn i øynene, bruk tid på kontakten og merk samtidig det som skjer i din kropp. Om du holder på å forsvinne inn i fantasien når dere har sex, så rett oppmerksomheten mot din egen pust. Det er ikke mulig å være oppmerksom både på egen pust og å være i fantasien samtidig. På den måten blir åndedrettet «broen« inn i til den kroppslige tilstedeværelse.